For bestemor er livet poesi. Hverdagen, selv den mest prosaiske av hverdager, er aldri preget av melankoli: den er emaljert med farger, nyanser og sjarm. Min bestemors evig estetiske blikk emaljerer hverdagen med poesi.
Fransk dekorativ kunst
Emalje og fajanse er utpreget franske kunstarter. Mer presist er fajanse den franske varianten av tinnglasert keramikk: Her blir rødlig eller gulaktig leirgods dekket med en hvit glasur som etterligner kinesisk porselen, tilsatt tinnoksid for dekorasjon.
Teknikken oppstod i Midtøsten og kom til Europa som et resultat av erobring, handel og utveksling. Den beveget seg først til Spania og deretter Italia – selve navnet «fajanse» stammer faktisk fra den norditalienske byen Faenza. Gjennom migrasjonen av italienske renessansekunstnere nordover via Lyon, nådde teknikken Frankrike. Fajansen fant sin særpregede franske stil ved manufakturene i Nevers, i regionen Bourgogne-Franche-Comté i det sentrale Frankrike, mot slutten av 1600-tallet, med et særlig fokus på vaser dekorert i blått, hvitt og gult, ofte prydet med eksotiske dekorative motiver. (Moon, 2016)
Louis XIV (regjerte 1643–1715) utstedte en luksusforordning som fikk en uventet bieffekt: den franske fajansen blomstret opp. For å finansiere sine mange kriger, krevde kongen at det franske aristokratiet skulle levere inn sine sølvserviser for å smeltes om. Over natten oppstod det et vanvidd etter fajanseserviser, som raskt ble et nytt symbol på dannelse og raffinement. Hagene ved slottet i Versailles, anlagt av André Le Nôtre, ble prydet med vaser fra Nevers. Der hvor dagens Grand Trianon står, ble det i 1670 bygget en lystpaviljong kalt Trianon de Porcelaine – en bygning i chinoiserie-stil dekorert med blå og hvite keramikkfliser. (Moon, 2016)
I løpet av 1600-tallet blomstret de regionale manufakturene opp, og hver av dem utviklet sitt eget særpreg, sin egen teknikk og stil. Dette gjaldt spesielt i byene Rouen, Limoges, Lunéville og Longwy.
Emalje og fajanse
Mormor var født nær de fremdeles aktive manufakturene i Longwy og Lunéville, og hun har alltid vært en fin kjenner av fajanse. Hun sa ofte: «Jeg liker fajanse, det er elegant». Hun hadde spesielt denne typen «puddereske» i Longwy-emalje, som hun heller brukte som smykkeskrin eller til sukkertøy.
Hun hadde også noen varianter av vaser, tekanner og perkolatorkaffekanner i fajanse. Fransk dekorativ kunst er funksjonell og estetisk; funksjonen fremstår naturlig gjennom den kunstneriske fullendelsen av formen. Gjenstanden har en håndverksmessig patina; skaperen er ikke langt unna, han smelter sammen med kunstneren.
Det samme gjaldt i Mormors hverdagsliv: ingenting ble gjort maskinelt, på ren befaling fra nødvendigheten. Det nødvendige ble i siste instans utført, men intensjonen handlet om gestenes estetikk. For eksempel gikk Mormor til fots for å handle hver morgen. Likevel var det verken en pliktoppgave eller en spasertur av helsemessige årsaker. Her er hennes fortelling om en vanlig formiddag: «Maidagen var så innbydende at jeg tok på meg den tynne, lette frakken min. Jeg møtte en venninne underveis, vi pratet lenge. Da jeg gikk forbi parken, så jeg at de hadde plantet et nytt blomsterbed med påskeliljer med store kronblader, osv.» Handlingen ble gjort tilfeldigvis, men det vesentlige lå i vårens friskhet.
Fugler og hager
Hvis hverdagen, sett gjennom et objektivt eller sløvt blikk, kan ha banaliteten til en enkel vase i leirgods, så blir den av mormors evig våkne blikk spontant utsmykket slik fajansehåndverkerne gjør det: med fargelag, arabesker og levende motiver som slipper drømmen løs.
Enhver vanlig dag er ekstraordinær, og den begynner med undring; en fugl synger ved vinduet, hun observerer dansen dens i tregrenene, hun tilbyr den noen riskorn. Naturens vitalitet ved vinduet vekker Mormor. Energien strømmer til sammen med gleden over å overraske og bli med til dette spontane stykket pastoralliv. Det forundrer henne så mye at hun senere på dagen forteller meg om treet og fuglen når jeg dukker opp for å spise russkiver.
Hadde det vært andre dekorative elementer ved vinduet – de bleke refleksjonene fra den spirende solen på en monolitts glatte overflate, snøen på en eng under den store nordens vinter, et stykke åsside, en vei med tusen lys som i morgenskyggene leder mot et drømmerike – eller til og med bare et stykke himmel – ville hun, det er jeg sikker på, ha tatt den samme gleden i å vente, observere og veve romanaktighet inn i scenen som bød seg frem.
Min hundreårig bestemors estetiske blikk
Mormor elsker fugler, hager og å oppdage skjønnheten i naturen rundt seg. Hun tilbrakte mye tid i hagen: Hun fortalte alltid at hun elsket å stelle i hagen i ungdommen, og fortsatte å gjøre det selv i høy alder. Hun forsvant med et redskap funnet i kjelleren og sa: «Jeg skal tinke litt i hagen.»
Uten tvil, for å forbli i live lenge, må man først og fremst ønske det. Ikke så mye å sette det som et mål – et nøytralt og regnskapsmessig mål som en coach, nasjonale statistikker eller folkehelsemyndigheter kunne tildele – men å ha et intimt, spontant ønske. Å ha lyst til å leve og å forundre seg over livet er om ikke synonymer, så i det minste korrelative: min hundreårige bestemors estetiske blikk farger livet som passerer med lyst.
Moon, Iris. (2016, november). French faience. I Heilbrunn Timeline of Art History. New York: Metropolitan Museum of Art. Hentet fra http://www.metmuseum.org/toah/hd/ffai/hd_ffai.htm