Skip to content
Home » Ekstremt Langt Liv Forklart » Et ekstremt langt liv er nødvendigvis langsomt

Et ekstremt langt liv er nødvendigvis langsomt

Hvis du vil leve evig, må du ta deg tid.

Er fart ditt adren­a­lin? Den vil utmat­te deg før tiden. Når det gjelder aksel­erasjo­nen, lær­er ele­men­tær fysikk oss, er den ganske enkelt uforen­lig med evigheten. Gjør den deg beruset? Du vil snart møte den grensen, den hvis over­skudd oppløs­er en fys­i­olo­gi som vår – du vil møte den grensen, som bøy­er krop­pene under uni­ver­sets lover – og selv om man antar at du er meget mek­tig blant krop­pene, til og med over­men­neske, vil du møte den urokke­lige farts­grensen for lysets utbre­delse i vaku­um. Hvis du går veldig fort, og stadig fortere, vet beste­mor hvor du går rett hen – hun skal si deg det – i en furu-kiste.

Her reverse-engi­neer­er Barnebarn den åpen­bare lang­somheten til mor­mor. En bevisst lang­somhet, meget påtatt, meget nytende, og nesten opphøyet til livsstil.


Ekstrem langsomhet forklart

Min hun­dreårige beste­mor ble født fem år før Ein­steins oppdagelse av den generelle rel­a­tivitet­ste­orien. Føl­gelig er det den klas­siske fysikken, New­tons, som gjelder for Mor­mor.

I klas­sisk fysikk her­jer New­tons første beveg­elseslov – treghet­sprin­sip­pet. Det sier spe­sielt at i et vaku­um uten frik­sjon, fort­set­ter et objekt i beveg­else uen­delig med kon­stant hastighet. Min hun­dreårige beste­mor er et New­ton-leg­eme i treghets­beveg­else i vaku­um – med kon­stant og evig hastighet. Ingen frik­sjon, ingen ytre kraft, ingen sje­nanse kom­mer for å hin­dre hennes kurs – hastigheten er lang­som, men uen­delig kon­stant.

Hastigheten er lang­som for­di i fravær av ytre krefter – min beste­mor var ekstremt selvs­tendig og vis­ste nøyak­tig hva hun skulle gjøre – er det ingen grunn til å skyn­de seg.

Misia dans une chaise longue, Edouard Vuil­lard, ca. 1900

La oss måle vik­tigheten av dette teo­remet for det ekstremt lange liv: det er bare grunn til å skyn­de seg hvis noe, eller noen, press­er deg. Uten ytre krefter, uten stres­sets brodd, er det ingent­ing som taler imot at du tar deg tid. Min beste­mors lang­somme ferd var fri, full­s­tendig uberørt, av ytre presskrefter på hastigheten, og av enhver form for stress.

Latskap og last

Min hun­dreårige beste­mor var antite­sen til latskap: hennes liv var han­dling, aktivitet, beveg­else. Den late nøy­er seg og kryper sam­men i sløvheten. Han er gjerne i still­stand, han fly­ter i en ubeslutt­somhet uten pre­sis ende – ingent­ing er vik­tig, han utset­ter til senere.

Mor­mor har ikke tid til inak­tivitet. Hver dag ruller ut en kon­tin­uerlig og spon­tan strøm av aktiviteter, alle ekstremt vik­tige. De er så nød­vendi­ge, så uomtvis­telige, at deres gjen­nom­føring er uten anstren­gelse. Og for­di de er essen­sielle og uten anstren­gelse, fall­er det ikke beste­mor inn å utsette dem. Min hun­dreårige beste­mor hadde det alltid trav­elt.


Langsomhet, tålmodighet, evighet

Lang­somhet er nesten nød­vendigvis en korol­lar til tålmodighet. Men ikke en tålmodighet under tvang: den aktuelle tålmodigheten består ikke i å tåle det som går sak­te, selv om man skulle ønske at det gikk fortere – en slags utålmodighet som beherskes. Tålmodigheten som føl­ger med lang­somhet er en spon­tan tålmodighet – den rolige tålmodigheten.

Min beste­mor var dypest sett stoisk: «Krev ikke at det som skjer skal skje slik du vil. Men vil at tin­gene skjer slik de skjer, og du vil bli lykke­lig». (Epik­tet, Hånd­bok, 1.–2. århun­dre e.Kr.)

Ekstremt lang­somt langt liv

Et ekstremt langt liv er rett og slett ikke foren­lig med fart. Det er en selv­mot­sigelse. Det finnes ingen aksel­erasjon uten påvirkn­ing fra en kraft (New­ton), enten den er ytre eller merke­lig nok pålagt en selv. Man kom­mer seg ikke gjen­nom et århun­dre under kon­stant press fra ytre krefter og stress. Da slites mask­i­nen ut; den beg­yn­ner å skran­gle.

Vik­tigere er det at det ikke finnes stress eller press for å han­dle uten en forut­set­ning om en «frist». Kreftene som dri­ver deg til fart, her­jer bare der­som tiden er begrenset. Man kan definere disse kreftene pre­sist som et pålegg – fra andre, fra oms­tendighetene eller fra en selv – om å fullføre noe eller opp­nå et resul­tat «i tide». Til syvende og sist for­damper disse kreftene hvis tiden dvel­er og strekker seg ut, og hvis man frigjøres fra følelsen av tids­man­gel.

For å leve ekstremt lenge må man, som nevnt, først og fremst vil­je det. Man må kunne forestille seg det. Se for deg at du har en (nesten) uen­delig mengde tid til rådighet. (Hun­dre og tre år, tross alt, slik som mor­mor hadde.) Under en slik him­mel uten horisont er det ingent­ing og ingen som kan over­tale deg til å øke farten.