Hvis du vil leve evig, må du ta deg tid.
Er fart ditt adrenalin? Den vil utmatte deg før tiden. Når det gjelder akselerasjonen, lærer elementær fysikk oss, er den ganske enkelt uforenlig med evigheten. Gjør den deg beruset? Du vil snart møte den grensen, den hvis overskudd oppløser en fysiologi som vår – du vil møte den grensen, som bøyer kroppene under universets lover – og selv om man antar at du er meget mektig blant kroppene, til og med overmenneske, vil du møte den urokkelige fartsgrensen for lysets utbredelse i vakuum. Hvis du går veldig fort, og stadig fortere, vet bestemor hvor du går rett hen – hun skal si deg det – i en furu-kiste.
Her reverse-engineerer Barnebarn den åpenbare langsomheten til mormor. En bevisst langsomhet, meget påtatt, meget nytende, og nesten opphøyet til livsstil.
Ekstrem langsomhet forklart
Min hundreårige bestemor ble født fem år før Einsteins oppdagelse av den generelle relativitetsteorien. Følgelig er det den klassiske fysikken, Newtons, som gjelder for Mormor.
I klassisk fysikk herjer Newtons første bevegelseslov – treghetsprinsippet. Det sier spesielt at i et vakuum uten friksjon, fortsetter et objekt i bevegelse uendelig med konstant hastighet. Min hundreårige bestemor er et Newton-legeme i treghetsbevegelse i vakuum – med konstant og evig hastighet. Ingen friksjon, ingen ytre kraft, ingen sjenanse kommer for å hindre hennes kurs – hastigheten er langsom, men uendelig konstant.
Hastigheten er langsom fordi i fravær av ytre krefter – min bestemor var ekstremt selvstendig og visste nøyaktig hva hun skulle gjøre – er det ingen grunn til å skynde seg.
La oss måle viktigheten av dette teoremet for det ekstremt lange liv: det er bare grunn til å skynde seg hvis noe, eller noen, presser deg. Uten ytre krefter, uten stressets brodd, er det ingenting som taler imot at du tar deg tid. Min bestemors langsomme ferd var fri, fullstendig uberørt, av ytre presskrefter på hastigheten, og av enhver form for stress.
Latskap og last
Min hundreårige bestemor var antitesen til latskap: hennes liv var handling, aktivitet, bevegelse. Den late nøyer seg og kryper sammen i sløvheten. Han er gjerne i stillstand, han flyter i en ubesluttsomhet uten presis ende – ingenting er viktig, han utsetter til senere.
Mormor har ikke tid til inaktivitet. Hver dag ruller ut en kontinuerlig og spontan strøm av aktiviteter, alle ekstremt viktige. De er så nødvendige, så uomtvistelige, at deres gjennomføring er uten anstrengelse. Og fordi de er essensielle og uten anstrengelse, faller det ikke bestemor inn å utsette dem. Min hundreårige bestemor hadde det alltid travelt.
Langsomhet, tålmodighet, evighet
Langsomhet er nesten nødvendigvis en korollar til tålmodighet. Men ikke en tålmodighet under tvang: den aktuelle tålmodigheten består ikke i å tåle det som går sakte, selv om man skulle ønske at det gikk fortere – en slags utålmodighet som beherskes. Tålmodigheten som følger med langsomhet er en spontan tålmodighet – den rolige tålmodigheten.
Min bestemor var dypest sett stoisk: «Krev ikke at det som skjer skal skje slik du vil. Men vil at tingene skjer slik de skjer, og du vil bli lykkelig». (Epiktet, Håndbok, 1.–2. århundre e.Kr.)
Ekstremt langsomt langt liv
Et ekstremt langt liv er rett og slett ikke forenlig med fart. Det er en selvmotsigelse. Det finnes ingen akselerasjon uten påvirkning fra en kraft (Newton), enten den er ytre eller merkelig nok pålagt en selv. Man kommer seg ikke gjennom et århundre under konstant press fra ytre krefter og stress. Da slites maskinen ut; den begynner å skrangle.
Viktigere er det at det ikke finnes stress eller press for å handle uten en forutsetning om en «frist». Kreftene som driver deg til fart, herjer bare dersom tiden er begrenset. Man kan definere disse kreftene presist som et pålegg – fra andre, fra omstendighetene eller fra en selv – om å fullføre noe eller oppnå et resultat «i tide». Til syvende og sist fordamper disse kreftene hvis tiden dveler og strekker seg ut, og hvis man frigjøres fra følelsen av tidsmangel.
For å leve ekstremt lenge må man, som nevnt, først og fremst vilje det. Man må kunne forestille seg det. Se for deg at du har en (nesten) uendelig mengde tid til rådighet. (Hundre og tre år, tross alt, slik som mormor hadde.) Under en slik himmel uten horisont er det ingenting og ingen som kan overtale deg til å øke farten.