Skip to content
Home » Ekstremt Langt Liv Forklart » Et ekstremt langt liv med null skjermetid

Et ekstremt langt liv med null skjermetid

«I de siste tjue årene har verken materie, rom eller tid vært det de var fra umin­nelige tider. Vi må for­vente at store nyvin­ninger kom­mer til å for­van­dle hele kun­stens teknikk, og dermed påvirke den kun­st­ner­iske oppfinnelsen selv, og kan­skje til og med bringe om en for­bløf­fende foran­dring i vårt selve begrep om kun­st.»

– Paul Valéry, Pièces sur l’Art, 1831


Min beste­mor levde gjen­nom et århun­dre og tre år uten skjerm. Uten en eneste skjerm. Uten det kor­te­ste øye­b­likket av skjermtid.

Da teller jeg, i mitt for­bauste sinn, timene, og timene, som utgjør dager og dager brukt – jeg, vi – foran skjer­mer. Beste­mor, null. Nihil. Og hun­dreåring.

Å leve uten skjerm, nesten sci­ence fic­tion, sett her­fra. Til for­baus­telsen føl­ger mis­un­nelsen: jeg spør meg da hva vi vin­ner på å sette disse skjermene mel­lom ver­den og oss. Jeg prøver å se klart: skyldes min beste­mors ekstreme lev­etid hennes ekstremt lille tids­bruk på mod­erne elek­tro­n­iske dingser? Jeg forsøk­er å rekon­struere erfarin­gen og forde­lene ved et liv som er hun­dre pros­ent av denne ver­den.


Radiostillhet

Min beste­mor ble født i 1910. I 1910, i Frankrike, fantes det ikke radio. Jeg gjen­tar. Da min beste­mor ble født, fantes-det-ikke-radio.

La lec­trice or La liseuse, Félix Val­lot­ton, 1922, pri­vate col­lec­tion

Lands­byen teller utvil­somt litt min­dre enn to tusen sjel­er. Jeg gransker arkivene på jakt etter mer pre­sise tall, men folketellin­gene er med fem års mel­lom­rom, og den tidlig­ste stam­mer fra 1926. I 1926: 1972 sjel­er fordelt på 471 hus, alt­så omtrent 4,4 indi­vider per hus. Det er en arkivskatt jeg finner der. Hva dri­ver alle disse men­neskene med i 1926?

Til navnene er det knyt­tet et yrke. Merke­lige yrk­er. Ingen «Chief Exec­u­tive Offi­cer» eller «Youtu­ber» eller «Strate­gikon­sulent» eller «Markeds­føringsekspert». Ekte yrk­er fra den virke­lige ver­den, med et nøk­ternt navn som pre­sist og uten fan­far­er beteg­n­er det de beskriv­er.

Her er en nesten uttøm­mende liste over yrkene i beste­mors lands­by i 1926 – hun var 16 år: «Retraite» pen­sjon­ist, «Voyageur de com­merce» han­del­sreisende, «Arti­san» hånd­verk­er, «Employé de banque» bankansatt, «Négo­ciant» kjøp­mann, «Maître-bouch­er» mester­slak­ter, «Employé de l’Est» jern­baneansatt, «Voyageur en vin» vin­han­dler, «Gérante de mag­a­sin» butikkbestyr­er, «Employée des PTT» postansatt, «Fab­ri­cant de cha­peaux» hat­temak­er, «Clerc d’avoué» advokat­fullmek­tig, «Cou­turière» søm, «Pein­tre» maler, «Maître primeur» grøn­thandler, «Médecin» lege, «Typographe» typograf, «Directeur de l’hôpi­tal» syke­hus­di­rek­tør, «Cafeti­er» kafeeier, «Insti­tutrice» lærerinne, «Garçon-coif­feur» frisør­lær­ling. Til slutt er et stort antall mer­ket «S.P.», for «Sans Pro­fes­sion» (uten yrke).

Et bemerkelsesverdig fak­tum: i hele lands­byen finnes det én lege og én lærerinne. Det finnes én hat­temak­er. Det er én lege for hele lands­byen – det er mor­mors lege, og hele lands­byens lege. Også er det én lærerinne for hele lands­byen – det er mor­mors lærerinne, og hele lands­byens lærerinne.

En enkel hverdag

Hva gjør man daglig på 1910–1920-tallet i mor­mors lands­by? Arbei­derne gjør sitt arbeid. Bar­na føl­ger under­vis­nin­gen, så går de ut og lek­er. De lek­er på lands­byens torg, i gård­sha­gen. De lek­er par­adis, klinkekuler, knok­ler. Noen hop­per tau. De lek­er blinde­bukk («jeu de col­in-mail­lard»). Vet du hvor­dan man lek­er blinde­bukk? Man kan undre seg over «barn­evekets lek­ers og deres rit­ers varighet»: bar­na i antikkens Hel­las lek­te allerede en lig­nende «brons­flueleken». Man binder øynene til «jegeren», som man des­ori­en­ter­er. De andre bar­na dan­ner en ring rundt ham. De har da for­bud mot å for­fly­tte seg, men kan vri seg for å unngå å bli tatt av jegeren som jak­ter i mør­ket. Når jegeren har fått tak i noen, må han iden­ti­fis­ere ved­k­om­mende ved berøring.

I Frankrike på beg­yn­nelsen av det 20. århun­dre lek­er gut­ter og jen­ter på tolv eller femten år blinde­bukk etter skolen. Man ler, man konkur­rerer, man knyt­ter bånd, man flørter kan­skje. Land­luften er frisk, krop­pen er i beveg­else. Poe­sien og fan­tasien utfold­er seg i leken. «Bar­nets ver­den er et poet­isk univers, som ikke har mis­tet sans for magi, og først og fremst for ver­bal magi.» (Lam­bin, 1975)

Etter skolen job­ber bar­na også. De lær­er farens yrke for gut­tene, morens for jen­tene. Beste­mor lek­er kjøp­mann etter skolen. Hun sel­ger roudoudouer på gate­hjør­net for noen få øre stykket, som moren hennes lager. (Roudoudouen har et ganske komisk barnslig navn. Det er en kon­fekt, et god­teri, støpt i en imitert muslingskall.)

Da den første radioen kom­mer til beste­mors hus, er hun sannsyn­ligvis ikke lenger så ung – hun er rundt tjue år.


Ekstremt overflødig

Det frem­står tydelig et enkelt og grunn­leggende spørsmål: hvor­for bytte ut et vin­nende lag? Min­dre metaforisk: at en enkel, landlig og strengt virke­lig tilværelse er foren­lig med sta­tis­tisk ekstrem lev­etid i god helse er ikke en hypotese. Det er et etablert fak­tum. Beste­mor, og mange av hennes slek­t­ninger, tjen­er som bevis. Hva for­ven­ter man da av den all­menne tvan­gen til å bruke en allest­ed­snærværende, uun­ngåelig infor­matikk, fin­justert net­topp for å indusere en avhengighet? Hvilket til­legg av vel­signelser for­ven­ter for­bruk­eren, hvis beste­mors enkle, rolige og virke­lige liv allerede uten besvær før­er til ekstrem høy alder? Hvor­dan kan man da utelukke at regimeskiftet set­ter muligheten for en slik lang lev­etid i fare?

Cui bono?

Å stille spørsmålet fra denne vinke­len er naivt. Naturligvis vil man forsøke å over­be­vise bruk­eren av tjen­esten om at han vil finne sin fordel der – det er markeds­førin­gens rai­son d’être, han­de­lens essens. Man får badaud­er til å kjøpe speil-bagateller ved å holde dem i strakt arm foran deres hen­ryk­te blikk. Til­legget av vel­signelse er for gad­get-sel­geren, og meng­den vil følge etter.

Men selv den ånden som er mest her­metisk for rekla­men og tid­sån­den kan likev­el abso­lutt over­be­vise seg selv om reelle fordel­er ved virtuell virke­lighet og elek­tron­ikken: informert, tilkoblet, glob­alis­ert, gal­vanis­ert, et hav av muligheter. Geeken er fien­den av dvaskheten, og til syvende og sist fris­ter ikke det ekstremt lange livet på lands­byg­da ham. Kan man ikke ofre sin lev­etid for om så bare én enkelt adren­a­l­in­topp? Man vil innvende at det snarere er kon­sen­sus: krop­pens og sin­nets varige gode helse synes ganske godt kor­rel­ert med lykke. Kan man ved­de på muligheten av ekstremt lang lev­etid i skyen?

Fremskredenhetens pil

For å vite det må man vente til kohort­en dør ut. Enhver som hevder å kjenne virknin­gen på den lang­varige gode helsen av de nyeste dig­i­tale inno­vasjonene – og uen­de­ligheten av prak­tiske kon­sekvenser ved deres mas­sive bruk – blir tatt på fer­sk gjern­ing i bedrageri. Angående inter­nett (2000–2015) må man vente til slut­ten av det 21. århun­dre. Angående kun­stig intel­li­gens (2015–) må man vente til beg­yn­nelsen av det 22. Biolo­gien, infor­matikken og deres skjæringspunkt er for kom­plekse til å tillate mod­eller og snarveier. Litt tålmodighet. Teknolo­giene skrid­er frem, kohort­ene går for­bi.

Selv når man kom­mer dit, hvor­dan isol­ere i en eti­ol­o­gisk ret­ro­spek­tiv senescens­fak­torene: byen, hastigheten, den tykke luften, fryk­ten for fremti­den, den mod­erne kom­fortens over­mål, over­flo­den – og avhengigheten av berøringsskjer­mer. Beste­mor, i sin ekstreme høye alder, klager jevn­lig over den mod­erne ver­dens hastighet. Alt dette kom­mer fra USA, gjen­tar hun i det vide og det brede. USA og hastighet var klart for­bun­det i hennes sinn, og hun verd­sat­te verken det ene eller det andre.

Men hun kastet ikke bar­net ut med bade­van­net. Hun hadde en radio: om kvelden lyt­tet hun til nyhetene, og en kanal med franske vis­er: Charles Trenet, Georges Brassens, Edith Piaf, Juli­ette Gré­co, Léo Fer­ré. Hennes musikalske refer­anse­u­nivers, og kan­skje også hennes refer­an­sever­den, var de tidlige Trente Glo­rieuses – de tidlige tret­ti herlighet­sårene, 1945–1960. På 1950-tal­let var hun i før­tiårene, og uten å vite det var hun langt fra midtveis i livet.

Myntvaskeriet

Det var sannsyn­ligvis i femtiårene eller sek­stiårene at vaske­mask­i­nen gjorde slutt på beste­mors slit­somme vaskekon­ear­beid. Kjøkkenene mod­erniseres også, og beste­mor elsker å lage mat. Den prak­tiske frem­gan­gen i det 20. århun­dre er svim­lende, de analoge teknolo­gien­ede en vel­signelse. Den nye viten­skapelige eksper­tisen og utbyg­gin­gen av folke­helsen rev­o­lusjoner­er livskvaliteten. Sped­barns­døde­ligheten er 55 per 1000 i 1950, 18 i 1970, 4 i dag.

Mor­mor kaster ikke bar­net ut med bade­van­net, men skiller hveten fra agnene. Aldri hatt fjern­syn. Hun sa iblant: Jeg burde unnet meg et lite farge-TV. Noen set­ninger senere kon­klud­erte hun: hva skulle jeg med det? Nei, når det først står i stuen min, vil jeg bli fris­tet til å se på det, og det vil gå ut over min spaser­tur eller min søvn.

TV når mas­siv for­bruk i Frankrike på 70-tal­let. Mor­mor er allerede 60 år. Kan­skje 60 år er den kri­tiske alderen: når man har levd sek­sti år uten en teknolo­gi uten merk­bar nytte, mot­står man dens adop­sjon uten den min­ste anstren­gelse, uansett hvilke sosiale og reklamemes­sige påvirkn­ingskrefter som virk­er.


Automatisering

Mor­mor i sin høye alder vir­ket som tatt som gis­sel i en ultra­moder­nitet hun gjerne ville unnslippe. Ikke alt var bedre før, men vendin­gen tin­gene tok var beklagelig. Hun la merke til, og beklagelig­gjorde, spon­tan­itetens for­fall. Her var hun en innbitt fiende og en kaustisk bek­jem­per av stan­dard­is­erin­gen. Hun spot­tet tele­fonsvar­erne, vare­husenes absurde kulde, de kom­mer­sielle smilenes hyk­leri, bankman­nens algo­rit­miske ubøye­lighet.

Hun så godt hvor­dan infor­matikken utfold­et seg, nærmet seg, husene, lommene, øynene, invaderte net­tene. Ver­den var på ville veier. Alt dette angikk henne til syvende og sist ikke. Hva skal dere med alt dette? Hun var ikke lenger egentlig en del av sam­fun­nets vi. Hun fore­trakk å ikke være det. Og hver dag, helt til slut­ten av hennes århun­dre, gikk hun ut med han­dlekur­ven sin på hjul, en luemøsse om vin­teren, en stråhatt om som­meren, for å han­dle – i det virke­lige livet. Hun­dre og tre år, ved god helse.

«Après nous, le déluge»

Uttrykket tilskrives Madame de Pom­padour, den off­isielle elskerin­nen til kong Lud­vig XV. Etter et katas­tro­falt ned­er­lag mot den prøys­siske hæren skal hun ha hvisket til den falne kon­gen: «Man må ikke fortvile; du vil bli syk. Etter oss, syn­d­flo­den».

Det er kan­skje litt slagordet til sel­gerne av elek­tro­n­iske dingser. Eller forme­len de feier vekk de vage etter­tankene med som noen ganger besøk­er dem, angående de langsik­tige kon­sekvensene av den allest­ed­snærværende og avhengighetsskapende infor­matikken.

La oss ute­late den likev­el vesentlige klimapåvirknin­gen fra mas­siv data­la­gring og ‑behan­dling. La oss kon­sen­trere oss om det som bekym­r­er oss, det ekstremt lange livet. Her feier «Etter oss, syn­d­flo­den» vekk ikke bare angerens korte forstadier, men også avmak­ten. Det er umulig å vite om den mas­sive skjermbruken forko­rter livene før disse livene har gått for­bi.

Komputasjonell irreduserbarhet

Med andre ord, vår biolo­gi og våre sam­funn er for kom­plekse til en pre­sis, uttøm­mende og pålitelig mod­el­ler­ing. Uten mod­ell er det umulig å omgå rekken av ele­men­tære operasjon­er, som foregår helt ned til de min­ste skalaene, som føl­ger forstyrrrelsen av en opprin­nelig til­stand – og hoppe direk­te til kon­klusjo­nen.

Vår forstyrrelse er hen­delsen «mas­siv kollek­tiv adop­sjon og bruk av avhengighetsskapende skjermte­knolo­gi­er». Vår opprin­nelige til­stand er den til et kon­trol­lindi­vid fra et pre-infor­ma­tisk sam­funn, av typen slut­ten av 80-tal­let. Og vi ønsker å kon­klud­ere angående forstyrrelsens påvirkn­ing på helse og lev­etid.

Inten­siv bruk av skjer­mer og deres apper virk­er på de biok­jemiske banene, ned til molekyl- og mikrosekund­nivå – i mange, mange år. Men organ­is­men er også innvevd i et sam­funn som teknolo­gien for­mer trin­nvis, ned til skalaen av små tidsspenn, små kretser, enkelte hen­delser, og som trin­nvis for­mer den tilbake. Uten mod­ell­mu­lighet for en så uut­grun­nelig kom­plek­sitet finnes ingen snarvei til utmålin­gen av uen­de­ligheten av bittes­må trinn hvoret­ter vårt indi­vid eldes.

Man kan med fysik­eren og infor­matik­eren Stephen Wol­fram snakke om et klart til­felle av «kom­putasjonell irre­duser­barhet».


Tilnærminger

Men vi har jo en medisin, hvis mål og til tider resul­tat er å føre en organ­isme som en syk­dom forstyrrer tilbake til opprin­nelig helsetil­stand. Hvor­dan finner vi den adek­vate behan­dlin­gen for en syk­dom, hvis vi man­gler en biol­o­gisk mod­ell for å simulere dens effekt?

I man­gel av bedre og i påvente av en «per­son­alis­ert pre­sisjon­s­me­disin» som net­topp ville redusere litt av den bereg­n­ing­stekniske irre­duser­barhet som er i spill, ser det ut til at vi nøy­er oss med å tilordne sannsyn­ligheter til effek­tene av en forstyrrelse, syk­dom eller behan­dling. (Man kan tenke på behan­dlin­gen som en tilsik­tet forstyrrelse, som man håper kor­riger­er den til­feldige forstyrrelsen som er syk­dom­men.) Hvor­dan anslå sannsyn­lighetene? Gjen­nom sta­tis­tikk på store pasient­grup­per – det er de kliniske forsøkene. (Wol­fram, 2025)

Vi ser ut til å måtte resignere over­for den blind­veien som allerede er nevnt. For å vite effek­ten av masse­bruken av inter­net­te­knolo­gi­er på lev­e­ti­den finnes det intet alter­na­tiv til å la store grup­per, hele kohort­er av ordinære geek­er, leve og få sin tid, for så å trekke sta­tis­tiske kon­klusjon­er om dem. Hvis en stor demografisk eller klinisk over­raskelse observeres om noen tiår, vil man gis­pende anta: kan­skje skjermenes skyld.

Primate 2.0

Men fak­tisk, selv om mas­siv skjermbruk først var på en eller annen måte prob­lema­tisk for oss van­lige dødelige, ser det ut til at vi kan finne en «løs­ning rundt det». Med andre ord virk­er det sannsyn­lig at indi­vider – eller i det min­ste arten som hel­het – med «nok tid» vil kunne tilpasse seg dette.

Det adap­tiv evo­lusjon i virke­ligheten ser ut til å gjøre «er i hov­ed­sak bare å sette sam­men til­feldig oppdagede ‘klumper av irre­duser­bar bereg­n­ing’ som til­feldigvis til­fredsstiller fit­ness-kri­teri­et» – for eksem­pel repro­duk­sjon­sevne eller lev­etid. Trinn for trinn «prøver den sim­pelthen til­feldige vari­asjon­er (alt­så mutasjon­er), og straks den finner en som ikke rep­re­sen­ter­er et ‘skritt nedover i fit­ness’, vil den ‘gripe den’ og fort­sette». Men hvor­for fun­ger­er det egentlig? Det kunne vært slik at på et visst tid­spunkt før­er enhver ret­ning i rom­met av muligheter, enhver til­feldig mutasjon, til lavere fit­ness. Hvor­for ser det ut til at adap­tiv evo­lusjon «aldri set­ter seg fast»?

For det første finnes det mange, mange ‘ret­ninger å velge mel­lom’, helt ned til de finere, molekylære skalaene av biol­o­giske pros­ess­er. Men det alene er ikke nok. For «det kunne eksis­tere kor­re­lasjon­er mel­lom disse ret­nin­gene som ville bety at der­som man blokkeres i én ret­ning, ville man uun­ngåelig være blokkert i alle andre også». Dette skjer imi­dler­tid ikke, net­topp på grunn av kom­putasjonell irre­duser­barhet og måten den man­i­fester­er seg for oss.

Random walk

Ja, på den mikroskopiske, molekylære skalaen til biol­o­giske baner foregår irre­duser­bar bereg­n­ing – gitt start­betingelser og bereg­n­ingsre­gler er veien fre­mover deter­min­is­tisk og kan ikke kortes ned gjen­nom simu­ler­ing. Men vi, som begrensede obser­vatør­er, kan hverken se eller reversere detal­jene av det som skjer «inne i biol­o­giske sys­te­mer» og som led­er til sekvensen av mutasjon og selek­sjon vi observer­er. Dermed er det vi kaller mutasjon i prak­sis bereg­n­ings­be­grenset – den kan ikke «se fre­mover» eller utnytte de under­liggende deter­min­is­tiske kor­re­lasjonene i fit­ness-land­skapet. For mutasjon­spros­essen selv frem­står land­skapet som effek­tivt til­feldig, og gitt den høye dimen­sjon­aliteten er det ‘stor sjanse’ for at det finnes en «vei til suk­sess».

Men hva er det som gjør at evo­lusjon fak­tisk «finner dem»? Her igjen han­dler det om skala. Selek­sjons- eller fit­ness-kri­teri­et som er rel­e­vant for å bygge organ­is­mer som «oppfør­er seg som vi ønsker», er ikke spe­sielt kre­sen: lev­etid, for eksem­pel, er ingen irre­duser­bart kom­pleks operasjon. Det er en «overord­net egen­skap» som kan realis­eres på utal­lige måter. Og mang­fold­et i livs­riket vis­er at det fak­tisk finnes tall­rike smarte veier evo­lusjon tar for å fylle samme «grovko­rnede» funksjon. (Wol­fram, 2024)


Null skjermetid for et ekstremt langt liv

I lys av det foregående er det der­for plau­si­belt at naturen baner seg en lev­edyk­tig og blom­strende vei, selv gjen­nom et uvan­lig miljø, det «virtuelle», ved første øyekast lite egnet for det lange livet i god helse til men­neske­lige organ­is­mer slik de har vært i nyere tid.

Mor­mor vil ha hatt vis­dom­men til å forstå tidsskalaene godt. Mutasjon-selek­sjon­spros­essen oper­erer over årtusen­er, og Mor­mor, selv om hun utmer­ket seg i lev­etid, overgår ikke naturlovene.

Tidsskalaen for dagens liv er fremde­les, ifølge siste nytt, av stør­relsesor­den ett århun­dre. Og gitt det dig­i­tale fenomenets nyhet ser det ut til at adap­tive mutasjon­er ikke kom­mer i mor­gen. En advarsel til leserne alt­så, som kunne trekke en rel­e­vant lek­sjon av Mor­mors «no screen»-livsstil. De kan selvsagt også velge å ofre seg på alteret for «storskala par­a­digmeskifter» og tjene som forsøks­dyr i naturens blinde søken etter en rev­o­lusjonerende «kyber­netisk mutasjon».


Kilder

Valéry, P. (1934). Pièces sur l’art. Paris: Gal­li­mard.

Lam­bin, G. (1975). Les for­mules de jeux d’en­fants dans la Grèce Antique. Revue des Études Grec­ques, 88(419–423), 168–177. https://doi.org/10.3406/reg.1975.4065

UN Inter-agency Group for Child Mor­tal­i­ty Esti­ma­tion (UN IGME). (2024). Child Mor­tal­i­ty Esti­mates. Avail­able at: https://childmortality.org/all-cause-mortality/data?refArea=FRA

Wol­fram, S. (2025, Feb­ru­ary). Towards a com­pu­ta­tion­al for­mal­iza­tion for foun­da­tions of med­i­cine. Stephen Wol­fram Writ­ings. https://writings.stephenwolfram.com/2025/02/towards-a-computational-formalization-for-foundations-of-medicine/

Wol­fram, S. (2024, May). Why does bio­log­i­cal evo­lu­tion work? A min­i­mal mod­el for bio­log­i­cal evo­lu­tion and oth­er adap­tive process­es. Stephen Wol­fram Writ­ings. https://writings.stephenwolfram.com/2024/05/why-does-biological-evolution-work-a-minimal-model-for-biological-evolution-and-other-adaptive-processes/

Tags: