Hvordan skulle jeg vite hva hans bestemor aldri har gjort? Han møtte henne bare de siste tjue årene av hennes liv. Og selv om han vokste opp ved hennes side, kjenner han ikke absolutt alle hennes hemmeligheter.
Han kan likevel snakke om tingene han aldri så henne gjøre i løpet av disse tre tiårene sammen, og om tingene hun ofte gjentok at hun alltid hadde unngått. Kanskje hadde hun gjort unntak fra noen av disse reglene – men ikke i min levetid eller i min daglige tilstedeværelse, og sannsynligvis, hvis noen, i homøopatiske doser.
Legg likevel merke til at man må vokte seg for forhastede konklusjoner. At min hundreårige bestemor aldri har smakt eller rørt noe, er et svakt bevis for at det aktuelle skader lang levetid. Likevel, i katalogen som følger, er det konsensus om et visst antall punkter, og vitenskapen bekrefter på store kohorter det bestemor antyder. Slik med #1 og, i overdrivelse, #2. Ingen vil bestride at #10 forlenger forventet levealder. I #3 til #9 er årsakssammenhengen tvilsom, men observasjonene er trolig interessante: vi vil konsultere vitenskapen litt senere i disse sidene for å avdekke mulige sammenhenger.
#1 – Min hundreårige bestemor har aldri røykt
Mormor røykte ikke i sin høye alder, har sannsynligvis aldri røykt i sitt liv, gitt det massive antallet anekdoter hørt fra henne hvis konklusjon radikalt fordømte sigaretten. For eksempel, hennes fremtidige svigersønn, min onkel, som røykte i husets gårdsplass mens han friet til datteren hennes – «noe som var svært klanderverdig». Eller tvert imot lovprisningen av innsatsen til familiemedlemmer som, i løpet av åtti-årene, med den kollektive bevisstheten om kreftfremkallende effekter, klarte å sette en stopper for sin «forferdelige» avhengighet.
Produksjonen av sigaretter i Frankrike var fortsatt relativt beskjeden da Mormor var liten. På 1910-tallet var den statistisk sett 0,3 sigaretter per voksen per dag. Tallet stiger til 0,7 på 1920-tallet for å nå 6 sigaretter per voksen per dag på slutten av 70-tallet. Det var kanskje rett og slett ikke på moten da hun var ung. Det er ikke umulig at hun prøvde; men hennes aversjon mot sigarettrøyk indikerer at slike forsøk, hvis noen, var marginale – og bekrefter hennes dydige avholdenhet fra tobakk.
#2 – Min hundreårige bestemor drakk aldri alkohol
Franskmennene er kresne kjennere og elskere av gode viner. Mer faktisk sett, med elleve store vinregioner, over tre hundre beskyttede «opprinnelsesbetegnelser» («appellations d’origine contrôlées»), omtrent tre hundre druesorter, er Frankrike et svært vinproduserende land. For øvrig gir rødvinens dyder den en foretrukket plass i middelhavskostholdet, og man hører ofte at et glass rødvin om dagen er bra for helsen.
Mormor, født nær vingårdene i Champagne, Alsace, og ikke så langt fra dem i Bourgogne, trotsset sannsynligvis statistikken eller klisjeene: hun har såvidt jeg vet aldri drukket alkohol i nevneverdig grad, ikke engang god vin. Ved bordet på store anledninger aksepterte hun et glass av høflighet mens hun gjentok flere ganger: «bare en skvett». Hun fuktet leppene og sa at den smakte godt. Det er kanskje dette man kaller å være amatør av god vin, når alt kommer til alt.
#3 – Min hundreårige bestemor har aldri brukt kosmetikk og unngikk irriterende hygieneprodukter
For sitt daglige bad bruker Mormor utelukkende såpestykke. Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvilken presis type: sannsynligvis Marseille-såpe eller andre såper med vegetabilske oljer, eller dermatologiske såpestykker av typen syndet-såpe Sedamed. Han har aldri funnet spor i badet hennes av disse flytende formlene – dusjgeler, sjampo, balsam – som oftest inneholder enkle alkoholer – etanol, isopropanol, n‑propanol – eller irriterende surfaktanter som Sodium Lauryl Sulfate med pro-inflammatoriske effekter som er ganske bredt dokumentert. Kanskje Mormors helt enkle vaskestykker var hemmeligheten bak hennes vakre hud i hundre år.
Jeg har aldri sett Mormor sminket og alt tyder på at hun egentlig aldri har sminket seg. Hun hadde nydelig grått hår, mykt og fyldig, som hun aldri farget. Farging, sa hun, skader håret, og håret er helt fint som det er. Hun brukte en dagkrem kjøpt på apoteket – og til hygienen altså, såpestykker. Ingen parfyme bortsett fra en dråpe eau de cologne bak hvert øre. Badet hennes luktet veldig godt: den friske lukten av renslighet.
4#- Min hundreårige bestemor drakk aldri brus eller sukkertilsatte drikker
En av hennes nære slektninger hadde type II diabetes. Hun gjentok alltid at dette ikke var overraskende, for hun hadde alltid sett vedkommende drikke brus – mørk amerikanske brus – til måltidene. «Til måltidene drikker man vann.», konkluderte hun. Utenom måltidene drakk hun i hovedsak vann også, naturlig mineralvann. Kommersielle mineralvann i Frankrike er naturlig rike på mineraler og hvert merke har et spesifikt mineralinnhold knyttet til sitt geografiske og geologiske opphav. Min bestemor var spesielt glad i Vichy Celestins, mineralvann fra Vichy-kilden som er naturlig kullsyreholdig, som hun beskrev som gunstig for fordøyelsen; hun drakk også Hepar, vann fra Vittel-kildene kjent for sin magnesiumkonsentrasjon. Mormor var kjent med vannets mineralegenskaper og, utover sine preferanser, gjorde hun et poeng av å diversifisere merker og sammensetninger.
Hun kjøpte også gode fruktjuicer på markedet, økologiske, ren presset frukt uten tilsatt sukker. Hun drakk noen ganger et lite glass til ettermiddagsmat.
#5 – Min hundreårige bestemor snakset aldri mellom måltidene
Vi nevnte nettopp ettermiddagsmåltidet, er ikke dette en form for småspising mellom måltidene? Ikke akkurat. Ettermiddagsmåltidet var et måltid, et av de fem daglige måltidene – en ordning som førte mormor til den høye alderen vi kjenner.
Fordelene ved døgnrytmisk regularitet er bredt dokumentert, der tidspunktet for måltider fungerer som «tidssignal» eller «zeitgeber» for nettverket av biologiske klokker i menneskekroppen, ned til molekylære klokker. Bestemors regularitet var som en sveitsisk klokke: nesten uten forsinkelser, uten feil, uten unntak. En meget tidlig frokost ved oppvåkning, det lette tiårs-måltidet, middagen tilberedt med omhu, firemåltidet altså og kveldsmat, mer substansiell enn ti- eller firemåltidet men lettere enn middagen – ofte restene fra middagen eller en rett tilberedt dagen før.
Ikke et sandkorn i den døgnrytmiske mekanismen: åpenbart ingen kake, ingen søtsaker, ikke engang en kopp kaffe mellom måltidene. Dersom et unntak oppstår i løpet av formiddagen, regnes det som tiårs-måltidet, på ettermiddagen som firemåltidet.
#6- Min hundreårige bestemor unngikk alltid prosessert mat
Denne praktiske regelen var ikke absolutt. Prosesserte retter sneket seg sannsynligvis inn i Mormors kosthold – i svært liten grad. Hun begrenset bevisst forbruket til et minimum. De uunngåelige middagene på restaurant forhindrer en presis sporing – mens risikoen for et brudd på regelen ved døtrenes bord var lav – alle tre har tatt til seg Mormors leksjoner og oppskrifter og lager det store flertallet av sine måltider fra ferske produkter.
Hjemme var hun en fremragende kokk helt til høy alder. Den eneste boken i leiligheten hennes var en kokebok av encyklopedisk omfang. Den lå ofte åpen på stuebordet på en valgt side. Det neste gourmetmåltidet var under forberedelse. Med ferske råvarer hovedsakelig fra hagen eller markedet.
#7 - Min hundreårige bestemor har aldri tatt langdistanseflyreiser
Bestemor reiste aldri, ikke egentlig på grunn av mangel på tid eller penger. Hun var ganske enkelt helt fornøyd med tanken på å bli hjemme. Det må sies at hun bodde i en svært hyggelig landlig region, kupert, frodig, med marker og enger, uendelig mange turstier. Hun bodde etter tur i to store hus, og de siste årene i en liten, velinnredet leilighet, med utsikt over en hage full av trær og fugler. Hva ville hun ha funnet mer ønskelig etter en lang og kjedelig togreise?
Det er unødvendig å legge til at det var utelukket å reise på annen måte enn til lands eller til sjøs. Bestemor kommer fra en annen tid. Begynnelsen av kommersiell luftfart fra 1920-årene var særlig eksklusiv. Det er først på 80- og 90-tallet, da deregulerings-reformene liberaliserte luftfartsmarkedet, at flyreiser for alle tok av. Min bestemor var da 70 år og hadde levd et svært behagelig liv uten å savne internasjonale flyreiser.
Som et korollar har hun aldri opplevd jetlag. Den sveitsiske klokken fortsetter sin regelmessige og rolige punktering av dagene, nær hjemmet.
#8 – Min hundreårige bestemor var aldri oppe sent
Når bestemor kom på middag om kvelden, gjorde hun et stort avvik fra vanene sine: hun avsluttet middagen rundt 18:30 eller 19:00, og var ikke hjemme igjen før rundt 19:30 eller 20:00. Og denne forsinkelsen plaget henne sannsynligvis, selv om hennes gode manerer hindret henne i altfor tydelig å vise misnøye. Fra klokken 19 kom hun med hint som «det er snart på tide» eller «ville dere være klare til å kjøre meg hjem» (hun kjørte ikke og huset var ikke helt nært) til sin svigersønn for å få slutt på det ekstreme kveldsvartet. Man må vite at Sør-Europa spiser sent. Franskmennene lunsjér lenge, til klokken 14, og kveldsmat foregår statistisk sett mellom 19 og 21, i nedre del av spekteret i nord og senere i sør. Vi hadde derfor en tidlig middag spesielt for bestemor, for hvem middagen allerede var for sent.
Hjemme hos seg selv var timeplanen hennes nesten som for middag. Uten tvil 17:30–18:00 for lys av klokken åtte. Selvfølgelig kan jeg ikke kjenne nøyaktig til min yngre bestemors vaner etter kveldsmat. En slik klokkeaktig regularitet i de tre siste tiårene synes meg likevel å avsløre like disiplinerte forgjengere.
Det er ingen tvil, min bestemor var ikke en nattugle men en morgenlerke.
#9 – Min hundreårige bestemor har aldri hatt skjermer (TV, datamaskin, …) hjemme
Virker dette som science fiction? Nei, det er virkeligheten fra et århundrelangt liv i det forrige århundret. Jeg skriver det igjen med store bokstaver for selv å fordøye denne sannheten ordentlig: min hundreårige bestemor har aldri eid – eller brukt – en eneste elektronisk skjerm – TV, smarttelefon, datamaskin eller annen nettbrett.
Noen umiddelbare konsekvenser. Dopaminet og andre nevrotransmittere hos min bestemor ble aldri manipulert eller utmattet av sosiale medier. Ingen kortisol-topper i påvente av varsler eller tretthet i synsapparatet. Ingen lyseksitasjon og interferens med melatoninproduksjonen før sengetid. Konfrontert med virkeligheten permanent, utviklet hun observasjon og skarpsindighet. Konfrontert med tid, utviklet hun tålmodighet. Med kjedsomhet, fantasi. Og konfrontert med sine egne tanker, visdommen til et ekstremt langt liv.
#10 – Min hundreårige bestemor kjørte aldri og unngikk å sitte i bil generelt
En bilulykke er en merkelig slutt for noen som har hundreåringsgener. Min bestemor hadde ikke førerkort. Hennes landlige liv fra før, fra tiden før de stygge og fjerne stormarkedene og industriområdene, krevde aldri bilkjøring. Som pensjonist og helt til høy alder gjorde hun sine daglige innkjøp til fots. Hun dro bare litt lenger unna når hun ble fulgt av familien. Kanskje unntaksvis satte hun seg i en annens bil, familien til en av venninnene fra kaffeslabberas eller taxien.
Veien og dens utrygghet var hennes skrekk. Da jeg begynte å dra på ferie helt selvstendig sa hun til meg «Barnebarn, vær forsiktig når du setter deg i bil.»
Barnebarn har arvet denne forsiktigheten. Han har førerkort, men foretrekker sykkelen og å gå til fots.