Gjennom presis reverse-engineering utleder jeg fra min hundreårige bestemors praksis fem gullregler for eviglang ungdom. Det er mye å lære av et ekstremt langt liv der mesteparten ble levd i god helse.
#1 – Min hundreårige bestemor var fysisk aktiv absolutt hver dag
Nesten helt til slutten av sitt århundre gikk min bestemor ut på tur hver dag. Planen var svært enkel: på en vanlig dag gikk hun ut om morgenen med mål om å skaffe seg dagligvarer. «Å gå på torget» var hennes sport nummer én.
Hva med livet før, da min bestemor var ung? Jeg vet ikke alt, men én ting er sikker: hun var fysisk aktiv daglig. For det første hadde hun ikke bil, ikke førerkort, og var «redd i bil» etter eget utsagn. Byen – man kunne nesten si landsbyen – var utstyrt med de nødvendige nærbutikkene. Bilen var sannsynligvis lite utbredt i løpet av de første femti eller seksti årene av min bestemors liv, så hun samkjørte heller ikke. Alt tyder på at hun gikk mye, hver dag.
For det andre, ved å bo i to store, gamle hus etter hverandre, fulle av gammelt treverk, var det mye husarbeid å gjøre. Ekstremt robust holdt min bestemor, i tillegg til de prosaiske husholdsoppgavene og matlagingen, hagen, tok seg av dyrene og deltok i middels og tunge arbeidsoppgaver: møbelsnekkering og sleping av møbler, diverse reparasjoner, gravearbeid og lapping. Denne praksisen fungerte helt sikkert som det vi i dag kaller styrke- eller motstandstrening. Ingen grunn til å dra for å løfte vekter og gjøre sett med armhevinger på treningsstudioet – landsbylivet var, hele tiden, treningsstudioet.
Til syvende og sist har min bestemor aldri, absolutt aldri i sitt liv, drevet med det man kaller sport – den strukturerte og regulerte utøvelsen av en bestemt idrett, som tennis, løping, terrengsykling eller ishockey. Aldri engang den minste gymnastikk. Min bestemors fysiske aktivitet var daglig, og denne aktiviteten, det var ganske enkelt livet.
#2 – Min hundreårige bestemor hadde en jernhard sirkadiansk regelmessighet
Min bestemor la seg tidlig og sto opp tidlig, til faste tider. Hennes regularitet var mekanisk som en urokkelig klokke.
Fysiologisk forskning er i økende grad interessert i sammenhengen og samspillet mellom våre biologiske døgnklokker og helse- og sykdomsutvikling. Ifølge nyere forskning kan de molekylære mekanismene for aldring, døgnrytmer og kreft være forbundet. Vi vil forresten se nærmere på dette vitenskapelige punktet. Foreløpig er det ikke absurd å anta at den sirkadiske regulariteten tar løvens del av årsakene til høy alder. Jeg er absolutt overbevist om at det uansett er nøkkelen til min bestemors høye alder.
Dagslysforholdene er langt mindre ekstreme i Frankrike enn i høye nord. I Paris – bare rundt 200 km østover i luftlinje fra der unge bestemor bodde – varierer soloppgang fra rundt 6 til 9 om morgenen, og solnedgang fra 5 til 10 om kvelden. Med sitt 6–7‑oppvåkningspunkt og 20-leggetid var bestemor stort sett i tråd med dagslyset, med bare små sesongvariasjoner.
De biologiske pendlene ble dessuten stilt inn av måltidene, uteturer, vanene – bad og matlaging – til faste tider. Alt var rituelt sannelig, den indre klokken og dagssyklusen samspilte.
#3 – Min hundreårige bestemor spiste sunt, smakfullt og i små porsjoner
Et ekstremt langt liv krever en ernæring eksepsjonelt godt tilpasset kravene til menneskelig fysiologi.
Min bestemors bevissthet var totalt jomfruelig for begrepene diett, kostholdslære; presisjonernæring var henne helt fremmed. Ved instinkt, sikkert også ved arv av gode praksiser, hadde hun rett og slett det spontane kostholdet som passer. Uten veiing av kalorier eller proteininnhold, uten bekymring for dekningen av «anbefalte daglige inntak», tilpasset hennes daglige kosthold, innhold og mengde, seg naturlig til øyeblikkets energikrav.
Det ville aldri ha falt henne inn å følge en diett – slankediett, trenddiett, langlevediett. Det var ikke behov for å skifte drift, det var ikke behov for anstrengelse for å bryte ut av et vanlig mønster som hadde vært ufullkomment – det ideelle regimet var det spontane, permanente kostholdet.
Like spontant laget hun alt selv fra naturlige grunnmatvarer, helst sesongens og kjøpt på bondemarkedet. Kostholdet var perfekt balansert uten ernæringsfysiolog eller måling. Mettheten dikterte de riktige porsjonene. Hun forutså den litt: «Man skal alltid reise seg fra bordet litt sulten.»
4#- Min hundreårige bestemor har aldri konsumert verken alkohol, tobakk, narkotika eller andre avhengighetsskapende stoffer – bortsett kanskje fra kaffe
Min bestemor drakk kaffe. Sannelig, mye, mye kaffe, helt opp til høy alder. Aldri veldig sent på dagen – hun gikk deretter over til diverse erstatninger, spesielt sikori. Morgenkaffen var hellig. Man kan derfor eventuelt snakke om en kaffeinavhengighet.
Bortsett fra kaffe, ingen vanedannelse. Vi har allerede nevnt hennes aversjon mot tobakk og hennes manglende interesse for god vin, enda mer hennes uvitenhet om dårlig alkohol.
Mer generelt var hennes oppførsel styrt av vane, aldri av avhengighet. Forskjellen mellom en vanlig adferd og en avhengig adferd ligger kanskje i faktoren «tålmodighet». Utålmodigheten kjennetegner avhengigheten – utålmodighet med å fylle et savn, utålmodighet som øker til raseri hvis savnet ikke blir fylt. Vanen derimot driver rolig sine sysler uten indre uro. Hvis den blir litt forstyrret av det ekstraordinære, lander den rett og slett på beina igjen ved neste syklus.
#5 – Min hundreårige bestemor var ekstremt sosial og alltid godt omgitt
Min bestemor tilbrakte et århundre med å prate. I sin høye alder ble hennes daglige handletur til fots avbrutt i gjennomsnitt et titalls ganger for å slå av en prat. Hun kjente absolutt alle personene som regelmessig ferdes i området mellom leiligheten hennes og det fjerneste punktet på hennes «daglige runde», inkludert butikkeierne, markedskjøpmennene, legene, apotekerne og andre fagfolk med kontor i området, men også naboene, samtlige beboere i nabolaget egentlig, som ganske regelmessig stoppet henne fordi de også handlet i byen. Det minste man kan si er at hun var et monster av sosialitet.
Hun kom fra en stor familie med syv barn og hadde selv tre døtre som hver fikk sine egne familier, barn og noen ganger barnebarn. Hun tilbrakte livet sitt med hele denne flotte forsamlingen i nærheten. Barnebarn er den store begunstigede – den hvis ungdom mest samhandlet med Bestemor. Og omvendt, bestemor tilbrakte syv eller åtte år av sin – allerede – høye alder med Barnebarn daglig for å muntre henne opp.
Min bestemor drev ikke med biohacking. Å ikke eldes eller leve lenge har aldri vært en besettelse. Hun hadde rett og slett, av natur, en livsdisiplin som fremmet lang levetid. Ingen tvang, program eller bevisst underkastelse til metoder – en disiplin uten mester, spontan og lykkelig.
Hvor kommer denne gode naturen fra? De kombinerte effektene, kanskje, av karaktergenetikk, oppdragelse og livserfaring. Den stille styrken.